Måned: mai 2015

Mitt siste blogginnlegg

I mitt første blogginnlegg begynte jeg med å skrive at jeg ønsket å lære hvordan jeg kunne beherske den tekniske biten av faget. Jeg hadde store forventninger til å lære mer om hvordan WordPress og Phototshop fungerer. Av ulike grunner er dette et fag jeg tar opp igjen fra i fjor, det vil si at jeg var ganske kjent med faget og hvordan det var lagt opp. Jeg hadde fått med meg noen grunnkunnskaper fra sist, men det var godt å få gjennomgått de tingene jeg var usikker på en gang til. Jeg har fått mye mer ut av kurset denne gangen, og mener (les: håper) at jeg har forstått mye mer enn jeg gjorde i fjor. Når det er sagt så er det vel WordPress jeg behersker best av disse to. Jeg er på ingen måte en ekspert, og det finnes sikkert ting jeg kunne gjort annerledes, men jeg føler selv jeg kan være stolt av denne eksamensoppgaven, spesielt med tanke på mine tekniske egenskaper. Photoshop er altså ikke min sterke side, jeg syntes vi har fått god undervisning i hvordan vi skal håndtere dette programmet, men det er rett og slett ikke min greie. Det er alt for komplisert og ulogisk etter min smak, da jeg helst vil skjønne alt med en gang jeg åpner programmet. Det er sikkert mange som er uenig i at Photoshop er ulogisk, og kanskje er det egentlig veldig logisk, men da må jeg ærlig innrømme at det må inn med teskje for at jeg skal kunne forstå.

Jeg ønsket veldig å lære mer hvordan jeg kunne skrive en kort og konsis tekst som inneholdt mine egne tanker og meninger, men hvor jeg også klarte å dra inn relevant pensum. I tillegg håpte jeg på å lære hvordan jeg skulle forme bloggen og blogginnleggene slik at bloggen kunne se visuell pen ut. Dette har jeg på en måte lært på egenhånd, men med god hjelp fra datalab-timene. Jeg har valgt ut et bloggdesign jeg selv liker godt – sort, hvitt og stilrent. Jeg har også valgt å holde bloggen fri for bilder og personlige ting da jeg ønsket å kun ha en fagrelatert blogg. Dessuten håper jeg så inderlig at jeg har klart å produsere gode blogginnlegg.

Alt i alt må jeg si meg veldig fornøyd med faget og hva det har lært meg, jeg føler selv at jeg har lært mye og ikke minst så har jeg hatt det gøy når jeg skrev blogginnleggene. Det har rett og slett vært en læringsprosess utenom det vanlige, og det har absolutt falt i smak.

Takk for denne gang, og god sommer når den kommer!

– Benedicte –

Advertisements

Kildekritikk i sosiale medier

Kildekritikk er en ting de fleste av oss ikke tenker på når vi er på sosiale medier. Vi stoler blindt på at det venner og familie deler er seriøst og at innholdet er til å stole på. Fordi så mange stiller seg ukritisk til innhold som blir delt på sosiale medier gir dette grobunn for at uriktige opplysninger kan spre seg.

«Du stoler på vennene dine. Men det betyr ikke at alt de deler på Facebook er sant.» – Niels Ebdrup, forskning.no

Hvis en nettside ser profesjonell og ordentlig ut har mange en tendens til å ta innholdet på siden « for god fisk». Dette kan få store konsekvenser for deg personlig, eller for andre. Uriktig informasjon som ukritisk blir delt videre i sosiale medier kan ha store konsekvenser for dem det måtte gjelde, det være seg bedrifter, privatpersoner, organisasjoner osv. Som privatperson kan man for eksempel oppleve å bli svindlet hvis man stoler blindt på nettsider og man ikke tenker på kildekritikk. Får man spørsmål om å oppgi personlig, sensitiv informasjon som f.eks. kontonummer, hvorpå man faktisk gir bort denne informasjonen risikerer man å få kontoen sin tappet for penger. I boken Hva er internett skriver Gisle Hannemyr at virus, spyware, spam, misvisende informasjon og svindel er eksempler på hva som kan bli konsekvensene av å åpne vedlegg i e-mailer, aktivere programmer du ikke kjenner til fra før på PC’en eller stille seg helt ukritisk til informasjon man finner på ulike nettsider og sosiale plattformer.

For å kunne være kildekritisk er det viktig å stille spørsmål. Ved å stille spørsmål vil man etter hvert finne ut om nettsiden eller informasjonen man har funnet kan sees på som reel og oppriktig. Jo flere svar man får, dess mer troverdig er kilden. Her er noen av spørsmålene man kan stille seg:

  • Ser det troverdig ut?
  • Er språket korrekt?
  • Hvem står bak informasjonen, og fremstår denne personen troverdig når du søker han/henne opp?
  • Finnes det kontaktinformasjon?
  • Finnes det dato på siden/innholdet?
  • Kan du finne andre kilder som bekrefte informasjonen, og henvises det til andre kilder?
  • Fungerer lenkene som er satt inn i teksten?

Et siste lite tips for å oppnå god kildekritikk er å se etter objektivitet, nøyaktighet, egnethet og troverdighet. Lykke til!

«Forhold deg kritisk til informasjonskilden eller kildene.» – Niels Ebdrup, forskning.no

– Benedicte –

Kjære Fredrik Drevon

Du har som du selv skriver, skrevet en banal kronikk. En kronikk hvor du setter nettjournalistikken så til de grader på spissen, spør du meg. Jeg kan til en viss grad være enig med deg i at klikkjournalistikken serverer oss mange saker med liten verdi sett i det store bildet. Ofte preger i-landsproblematikken nyhetsbildet på nettavisene, og for kunne produsere klikkjournalistikk trenger ikke den faglige kompetansen å være på et svært høy nivå – akkurat dette er vi enig i.

«Sjekk hvordan mobile plattformer blir lønnsomme akkurat nå. Dette mediet trenger trafikk. Derfor dropper vi lange setninger. Derfor dropper vi vanskelige ord. Derfor slutter journalistene å tenke. Slik kommer annonseinntektene. Denne siden trenger trafikk. Slik blir annonsen sett.  Slik blir du synlig. Slik kan du lese nyhetene gratis.» – Fredrik Drevon, Aftenposten

Samtidig syntes jeg at journalistikken i dag tilbyr mye til leserne sine, avisene er først og fremst opptatt av å skape en nettside som er attraktiv og som tilbyr leserne det de vil ha. Derfor skal jeg skrive noen punkter om fordelene og mulighetene nettjournalistikken har i dag.

  • Nyhetssakene oppdateres kontinuerlig hele døgnet. Dette er en stor fordel for oss lesere, da vi kan følge en sak og dens utvikling gjennom en lengre periode. Vi slipper å vente på morgendagens avis for å få med oss siste nytt.
  • Leserne er i større grad med på samfunnsdebattene. Man har muligheten til å skrive i kommentarfeltene til sakene som blir lagt ut, dette former en plattform hvor leserne kan komme med sine meninger og diskutere seg imellom. Avisene får også økt kontakt med publikum gjennom deling, liking og kommentarfelt. De kan nå ut til publikum gjennom sosiale medier, og videre kan publikum dele sakene de liker og engasjerer seg i.
  • Nettaviser har også en mulighet papiravisene overhodet ikke har, nemlig lyd og video. Her har avisene mulighet til å la leserne streame direkte sendinger og legge ut relevante lyd- og video klipp. I tillegg er bildene som publiseres i sakene av mye høyere kvalitet enn hva de er i papiravisene, man har også muligheten til å zoome inn på bildene hvis man ønsker å få med seg detaljer i bildet.
  • Lenker til hypertekster er en løsning som gir oss lesere muligheten til å velge selv hvor mye informasjon vi vil tilegne oss, og hva vi mener er relevant for å kunne forstå sakens kjerne. Ofte lenkes det til oppsummeringer, andre nettsider med relevant informasjon og tidligere saker som omhandler samme tema. Dette gir oss lesere et ryddig lesemønster hvor det er lett å hente opp informasjon fra tidligere publiserte saker. Jeg tror fremtiden ligger i å la leserne i større grad velge sitt eget nyhetsbilde, ved å lage nettsider som gjør det mulig at hver enkelt kan skreddersy sin egen «avis». Hvis dette lar seg gjøre rent teknisk, tror jeg mange ville benyttet seg av denne muligheten.

Fredrik, jeg håper du nå ser at det ikke bare finnes negative sider med mediene i dag, det finnes mer til nettjournalistikken en klikk. Nettavisene er fremtiden, og de vil utvikle seg til det bedre for oss lesere, tror jeg. Klikk, klikk.

– Benedicte –

Den nye journalistikken

Hva er forskjellen på journalistikken før og nå? Hvordan har arbeidsdagen til journalistene forandret seg de siste årene? Hvordan påvirkes leserne av den nye journalistikken?

En av de største forandringene journalistene har vært gjennom de siste årene er at de fleste saker ikke er ferdig når de publiseres. Når en sak publiseres på nett må den i mange tilfeller oppdateres opptil flere ganger, alt ettersom hvor mye informasjon journalisten hadde mens han skrev saken, og hvilken informasjon som dukker opp i ettertid. I tillegg redigeres det hvis en sak inneholder faktafeil, skrivefeil og andre ting man kan ha oversett. Jeg tenker at det er lettere å la feilene slippe igjennom i dag når man skal prøve å være først ute med en sak før de andre avisene. Dette legger et press på journalister som ikke lenger har deadline til kl. 23.00, men 24 timer i døgnet.

På VG’s nettsiden ser man at de nyeste og mest oppsiktsvekkende sakene som regel havner øverst på siden. La meg vise til et eksempel; flystyrten i alpene. Da et Germanwings fly styrtet i alpene 24. mars i år var det denne nyheten som preget nyhetsbildet i dagene som fulgte.

IMG_6467

(skjermdump: VG.no)

Den første overskriften VG publiserer om denne saken lyder altså slik: «Passasjerfly styrtet i de franske alpene». Saken ble publisert 24.03.15 kl. 11.46, saken ble oppdatert flere ganger i løpet av dagen, og siste gang saken ble oppdatert var 24.03.15 kl. 22.58. Dette eksempelet viser at journalistene hele tiden må jobbe for å kunne publisere all ny informasjon etter hvert som den kommer. Dette gjør at slike saker blir oppdatert ofte, og stadig ny informasjon blir tilgjengelig for leserne. Dette krever at journalistene er mer «på» enn de har måttet være tidligere. De må hele tiden følge med på saker som bør og oppdateres. På grunnlag av dette er også delegering og videredelegering av oppgaver en større del av hverdagen til journalister i dag, da det er umulig for alle journalister å være på jobb hele døgnet.

Leserne besitter mange fordeler gjennom den nye journalistikken. Blant annet blir vi oppdatert på det som skjer konstant. Det er bare å klikke se inn på en av nettavisene så er man oppdatert på de viktigste (og mindre viktige) sakene. En annen fordel leserne har er ved bruk av lenker til hypertekster. De fleste sakene som publiseres på nettavisene i dag inneholder en eller flere lenker som blant annet fører deg videre til artikler som omhandler samme sak. Dette gjør at leserne legger opp sitt eget lesemønster. Man kan som leser selv vurdere om saken som den står er god nok, eller om man ønsker å lese seg opp på oppsummeringer og tidligere publiserte saker. Jeg tror dette er en løsning som stadig vil utvikle seg, og målet i fremtiden vil være å la leserne skreddersy sitt eget nyhetsbilde.

– Benedicte –

 

Sex, sex og mer sex

Sex – et kort ord på tre bokstaver. Et ord alle vet betydningen av, og et ord som trigger nysgjerrigheten. For nettaviser er dette ordet en god oppskrift på klikk, som igjen betyr gode annonseinntekter. Grunnen til at de fleste nettaviser bruker seksualiserte ord i en del av overskriftene sine er rett og slett fordi det er dette folk leser. De fleste vil nok ikke innrømme dette i full offentlighet, men ser man på statistikken avisene viser til er det helt tydelig at saker som omhandler sex er blant de mest populære sakene på nett.

«For mens folk gjerne vil framstå intelligente og svarer at dei syns utanriksstoff, gravesaker og bakgrunnskommentarar er viktig avisstoff om det ringer nokon frå eit meiningsmålingsbyrå, klikkar me helst på overskrifter som inneheld ord som «sex» og «pupper», eller på (utanlandsk) kuriosastoff når me faktisk sit der med smarttelefonen og ingen ser oss.» – Jan Zahl, Stavanger Aftenblad

I boken Å skrive for skjermen. En innføring i nettjournalistikk skriver Martin Engebretsen: «Som surfer krever du at du kjapt finner noe av interesse på en nettside – ellers klikker du deg helt enkelt videre.» Journalistikk produsert for nettleseren kommer i andre former enn journalistikk produsert for papiraviser. Nettavisene er rett og slett totalt avhengig av å fange lesernes interesse før de klikker seg videre til konkurrentene. Nettavisene gir oss aktuelle og viktige saker, men de må også produsere det leserne i størst grad er ute etter, og i mange tilfeller er det ofte «lette», overfladiske saker som gir høyest klikkstatistikk.

Det er som sagt helt klart gunstig for avisene å produsere saker som handler om sex og spille på dette i overskriften, men mange ganger trenger ikke sex å være hovedfokuset i saken før det presses inn som «headline». På mange måter slenger avisene rundt seg med skandalesaker, sexoverskrifter og «Tips til hvordan du kan på drømmekroppen på 1-2-3». Så spør jeg da, er det dette vi vil ha? Mange av oss vil si nei, men statistikken viser noe helt annet. Kanskje er det ikke avisene som må gjennom en holdningskampanje, men leserne.

«Som nettbruker krever nettavisleseren med andre ord å finne stoff som pirrer interessen.» – Martin Engebretsen.

– Benedicte –

Nettmediets fremtid

Nettavisene tar i større grad over for papiravisene, det er stadig flere som benytter seg av nettaviser som sin største nyhetskilde. Dette fører til at nettavisene er på en evig jakt etter å fange lesernes interesse, og kampen om å få leserne til å klikke seg inn på saker på nettopp deres nettside. På grunnlag av dette er nyhetsredaksjonen nødt til å tenke nyskapende. Fordelene redaksjonene sitter på i dag er hvor enkelt det er å føre statistikk på det som trigger interessen til leserne. Nettavisene kan nøye overvåke hvilke saker som får flest klikk, og bruker man den innhentede dataen på en fornuftig måte kan man kanskje finne en rød tråd i de sakene som er høyest ranket. Dette gjør det lettere for redaksjonene å se hva leserne er ute etter. Det kan være sjanger, format, ordbruk, overskrifter og bruk av lyd, bilder eller video som slår positivt ut for en sak.

Nyhetsredaksjonene bør (les: må) også være tilgjengelige på andre digitale plattformer. Facebook er blant annet en sosial plattform nettavisene benytter seg mye av. Her kan de publisere saker på Facebooksiden sin, hvorpå alle de som har likt siden deres får saken opp blant nyhetsoppdateringene sine. En av fordelene ved å dele nyheter på sosiale medier er at leserne kan kommentere, like og dele de nyhetssakene de syntes er interessante. Dette gjør kontakten mellom redaksjonen og publikum helt unik, det er en mulighet som kun eksisterer på internett og ikke på papir.

Dette er en av sakene som engasjerte mest på sosiale medier i 2014. Her kan man lese historien om Odin, en gutt som endte opp med å ta sitt eget liv på grunn av mobbing.

IMG_6477

(Skjermdump: VG.no)

I dette innlegget har jeg skrevet litt om hvordan jeg tror journalistikken på nett vil ta form i fremtiden. Jeg er overbevist om at leserne i løpet av de neste årene i større grad vil være sjef over egen nyhetshverdag. Jeg tror at man på en eller annen måte får muligheten til å velge ut hvilke kategorier av saker som skal havne øverst på den personlige nettleseren. I tillegg vil det nok bli større fokus på å lage gjennomførte formater på store saker. Artikkelen «A Game of Shark and Minnow» er et godt eksempel på hvordan saker kan bli mer spennende og engasjerende hvis man tar i bruk lyd, bilde og video på en kreativ måte. Ved å bruke virkemidler på denne måten tror jeg også man kan fange opp mange av de leserne som ikke vil bruke tiden sin på å lese langtekkelige saker.

“Journalism is defined by the act, not the history of the author.” – onlinejournalismblog.com

– Benedicte –

Hypertekst

I En skjermet verden beskriver Martin Engebretsen hypertekster på denne måten; «Noen hypertekster er slik at man starter opp på ett bestemt punkt, og siden velger man sjøl hvilken tekstbit man ønsker å lese som nummer to, tre osv. Andre hypertekster er mer åpne i strukturen, slik at man også kan komme inn i nettverket fra ulike kanter, som et tunnellsystem med mange inngangsdører. Noen systemer har sogar den egenskapen at brukeren kan føye til nye tekstbiter og opprette nye koplinger, som igjen kan gjøres tilgjengelige for nye brukere av hyperteksten».

Det finnes mange fordeler ved å ta i bruk hypertekster, blant annet er leserne i større grad med på bestemmer over eget lesemønster. Som leser kan man velge selv hvordan man vil legge opp strukturen og rekkefølgen i lesingen, man kan velge ut hva man selv mener er viktig og mindre viktig for å forstå kjernen i innholdet. Med dette kan man også forstå at rollene er endret både for den som skriver og leser. Hypertekster er også et godt hjelpemiddel for leseren, ofte lenkes det til eldre artikler som omhandler samme sak, dette betyr at det er fort gjort å navigere seg frem til den informasjonen man kan ha gått glipp av tidligere.

«Hypertekst inviterer til endrede roller for både den som skriver og den som leser. Leseren er ikke lenger en passiv mottaker av en tekst som er ferdig utformet av en forfatter. Leseren bestemmer selv både struktur og rekkefølge i sin egen leseprosess og kan (i varierende grad) delta aktivt i utformingen av tekst-komplekset.» – Martin Engebretsen.

Mange fordeler fører ofte med seg noen ulemper. Når man klikker seg inn på hypertekster brytes teksten opp, dette kan forstyrre flyten i lesingen og det kan bli vanskeligere å forstå sammenhengen i selve teksten. Ofte får man opp nye faner i nettleseren ved å trykke seg inn på lenkene, man kan også fort bli «sendt videre» til andre nettsider eller artikler som ikke er relevant for den saken du i utgangspunktet klikket deg inn på for å lese. På tross av de ulempene hypertekster måtte føre med seg er jeg overbevist om at denne trenden vil vedvare i popularitet, og utvikle seg. Hypertekster er blitt en del av «leserhverdagen» til folk, og det er trend mange av oss setter pris på.

«Hyperteksten som medium beveger seg på en skala fra det tradisjonslike til det sterkt innovative.» -Martin Engebretsen.